Det er blitt mange hendelser som er glemt igjennom åra, så jeg tar noen av de jeg husker.
Hendelse 1:
Åringen!
Det kom en åring på stallen en gang, og mannen som kom med han ville gjerne vise meg den fordi den var den galeste åringen han hadde møtt i sitt liv. Om det var gal han var vil jeg ikke uttale som rett, men at han var livredd, det var helt klart. Da mannen gikk inn i boksen til den lille hesten, sto den på to lengst inne i et hjørne. Det så ut som den prøvde å komme seg over kanten av boksen hvor det er ca 30 cm til taket, og det lyste hvitt i øynene hans.
Jeg fikk et støkk i meg da jeg så han slik, kjente redselen og fikk vondt inni meg. Mannen gikk og jeg satte meg ned hos han. Etter en stund kom han bort til meg, jeg hadde øynene boret i gulvet for ikke å skremme han. Han snuste på meg og jeg løftet en arm. Rett tilbake til sitt redde jeg. SLÅTT!! Så lett forklaring, han var livredd min hånd som aldri hadde rørt ved han, det var tydelig at han sammenlignet hånd med misshandling. Etter nye ti minutter lot han meg røre ved han, jeg reiste meg rolig og startet å klø han i den kjempe røytete pelsen hans. Jeg trur jeg aldri har sett en hest har trives så godt med å bli klødd før. Da mannen kom tilbake mens jeg sto der å klødde av hår på åringen, ble han så forbanna at han slang ut noen stygge ord og reiste.
 |
| Tegning av meg selv |
Jeg går inn ved å vise at jeg ikke er farlig. I motsetning til mannen: han går inn, stirrer på hesten og legger handa på rompa hans. Jeg går inn rolig, holder blikket ned, setter med ned slik at jeg er mindre enn hesten og venter til han oppsøker meg.
Hendelse 2:
En skolehest!
Hesten var ny i skolen og viste seg å kaste av de fleste som rei henne. Hvis du først hadde falt av var det liten sjans for å komme seg på igjen. Så klart begynte det jo å klø i mine fingre for å jobbe med denne hesten, og etter litt masing fikk jeg lov til å ri henne. Jeg fikk hjelp av eieren til å komme meg på hun. Jeg rei opp til ridebanen og jeg trur jeg rei på den mest stressa hesten jeg har ridd i 20-30 minutter før koden ble løst. Hun gjorde en riktig ting og jeg ble så glad at jeg roset og klappet henne veldig mye, og det var det. Hun trengte å forstå hva som var riktig, og når hun skjønte at hun fikk ros når hun gjorde noe riktig synes hun det var så gøy og jobbe at hun gjorde alt jeg bad om. Siden hun nå gikk så fint under meg tenkte jeg at jeg fikk stige av for å se hvordan det var å komme på igjen. Jeg forsto fort problemet. Hun lot meg rett og slett ikke komme ved siden av henne. Hver gang jeg prøve å gå på siden av henne gjorde hun all motstand for å ha ansiktet rettet mot meg.
Jeg startet å klå henne i ansiktet og nedover halsen, hun ga meg mer og mer tillitt, og etter 15 minutter kunne jeg gå rundt henne og klø henne over alt. Da jeg tok i salen måtte jeg starte på nytt, men denne gangen tok det ikke mer enn 5 minutter før jeg kunne gå der jeg ville igjen. Tok i salen og det gikk greit. Sto en stund og dro litt i stigbøylene og rettet på salen, så tok jeg tak og løftet benet mot stigbøylen. På ny måtte jeg starte forfra, men nå tok det ikke lang tid før jeg kunne ha benet i stigbøylen og stige på. Hun sto bom stille. ROOOS. Av igjen og på, av, på, av, på!
Problemet var løst! En fantastisk hest.
Dette var to ganske så normale hendelser men nå kommer det to hendelser som forandret meg og mine tanker.
Hendelse 3.
Bestefar.
Min bestefar har i sin alder holdt mye på med hest. Han bodde på gård, og brukte hestene til arbeid. Jeg har egentlig alldri pratet noe særlig med han om hest, men jeg viste at han hadde en hest som har dro tømmer med som han bare kunne si, gå hjem Frans. Og Frans gikk hjem helt alene. Men en dag det var noe snakk om hest sa han: "Stine, har du en spesiell kontakt med hester?" Jeg hadde følt det akkurat slik i lang tid, men turte ikke å si det til noen. "Ja, jeg trur jeg har det!" svarte jeg. "Det har du arvet av meg!" sa han da. Jøss! Dette viste jeg virkelig ikke om min bestefar og det satte seg langt inn i hjertet mitt. Kunne jeg nå virkelig si at jeg hadde en spesiell kontakt med hester slik bestefar hadde?
Jeg har alltid vært redd for å si dette, for jeg vil helst ikke skryte av meg selv. Nå har jeg godtatt det slik som det er og tenker at det er ikke å skryte av seg selv, det er en gave det er meningen å bruke.
 |
| Tegning av meg selv |
Hendelse 4.
Maundy, meg og den fremmede.
Min merkeligste hendelse i hele mitt liv. Jeg får frysningen den dag i dag når jeg tenker på det. Jeg var som vanlig i stallen hos hesten min og sto og pusset henne. Det er en stor stall og det er sjelden at jeg er der alene. Denne dagen var det ingen der, eller jo det var det. Mens jeg står å pusser Maundy kommer det en vilt fremmed mann med en trillebåre i hendene. Maundy rettet en intens oppmerksomhet mot denne mannen. Og selv om jeg synes det var veldig merkelig å se en helt fremmed mann i stallen fikk jeg en helt underlig rolig følelse inni meg. Han stoppet foran oss,
også sier han:" Dette er din hest!" "Ja, det er det!" svarer jeg. "Det kan jeg se, jenta mi!" Jenta mi? kalte han meg jenta mi? Kjenner jeg han? Maundy hadde fremdeles den intense oppmerksomheten rettet mot mannen. "og du kan gjøre akkurat det du vil med denne jenta, stemmer ikke det?" fortsetter han å si. Tenke, tenke, tenke. Alle tankene mine snurret rundt og da alt falt på plass svarte jeg: "ja, jeg kan det". Mannen gikk sin vei og ble borte. Jeg sto igjen som om jeg hadde falt ned fra månen og tankene spant. Hva søren var det der? Hvem var det der? Hvorfor snakket han til meg på den måten? Jeg har aldri sett han igjen. Og undres enda på hvem han var, men igjen fikk jeg en bekreftelse på mitt forhold til hest. Det måtte være noe mer enn et vanlig vennskap.
<3
