Litt og meg

Hei til dere:)

Hvor skal man egentlig starte når man skal prate om seg selv?! Jeg er ei jente som er fra Vestfold og er født i 1991.


Min største hobby er som du kanskje har forstått hest. Og innenfor hest, er det hester som har atferdsproblemer jeg elsker å jobbe med. Og da jobber jeg på "hestens språk", det vil si at jeg gjør mine handlinger slik en annen hest hadde gjort sine handlinger, dermed forstår hestene hva jeg vil de skal gjøre og ikke gjøre og det skaper et godt sammarbeid og vennskap.
Jeg kan ikke fordra folk som straffer hestene sine med smerte fordi hesten ikke gjør som den skal. Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser det, og mener at det å "knekke en hest" er en gammeldags og FEIL måte å trene sine hester på.
Det er alltid en grunn til at hesten ikke oppfører seg som den skal, og det er ofte skyldt av mennesker alene. Gi den heller litt tid til å forstå hva de skal gjøre, da vil de gjøre det av glede og ikke av redsel for å bli straffet.

Jeg gjør alt for mye på en gang, men så lenge jeg holder koken trives jeg godt. Jeg har egentlig 4 forskjellige jobber. Barnehage som jeg jobber fast i, boliger for utviklingshemmede, sminke "Mary Kay", og trening av hester med problemafterd.
I tillegg til det studerer jeg i helgene, og skal bli veteropat. Veteropat er en alternativ dyreterapaut som  behandler dyr med massage, akupunktur, laser, homeopatiske middler, urter, riktig kosthold osv. Det er et 5 årig deltids studie, jeg har tre og et halvt år igjen. :)

Også har jeg en vakker hest, Queens Diamond som jeg kjøpte i sommer. Hun er jeg hos omtrent 2 timer om dagen, og sammen med min samboer har vi en rottweiler som heter Tyra og en katt som heter Fritjoff. Så jeg har nok å gjøre:)

Jeg har ikke tid til drive med så mye annet, når jeg har hest som en så stor hobby, men om jeg får litt tid på kveldene og humøret er på rett plass, er jeg veldig glad i å tegne.


Det var i hvertfall litt om meg :)

Spesielle hendelser

Jeg vil fortelle deg noen av mine spesielle hendelser fra de første årene med hest. Helt siden jeg var 12 år skjønte jeg at jeg fikk en helt underlig kontakt med hester. Det var ikke et forhold der jeg var glad i hest slik som jeg er glad i hunden min. Det var som om jeg kunne kommunisere med de på et helt annet plan. Jeg trengte ikke snakke eller gjøre noe for å forstå meg på hestene og omtrent lese tankene dems.

Det er blitt mange hendelser som er glemt igjennom åra, så jeg tar noen av de jeg husker.

Hendelse 1:
Åringen!
Det kom en åring på stallen en gang, og mannen som kom med han ville gjerne vise meg den fordi den var den galeste åringen han hadde møtt i sitt liv. Om det var gal han var vil jeg ikke uttale som rett, men at han var livredd, det var helt klart. Da mannen gikk inn i boksen til den lille hesten, sto den på to lengst inne i et hjørne. Det så ut som den prøvde å komme seg over kanten av boksen hvor det er ca 30 cm til taket, og det lyste hvitt i øynene hans.
Jeg fikk et støkk i meg da jeg så han slik, kjente redselen og fikk vondt inni meg. Mannen gikk og jeg satte meg ned hos han. Etter en stund kom han bort til meg, jeg hadde øynene boret i gulvet for ikke å skremme han. Han snuste på meg og jeg løftet en arm. Rett tilbake til sitt redde jeg. SLÅTT!! Så lett forklaring, han var livredd min hånd som aldri hadde rørt ved han, det var tydelig at han sammenlignet hånd med misshandling. Etter nye ti minutter lot han meg røre ved han, jeg reiste meg rolig og startet å klø han i den kjempe røytete pelsen hans. Jeg trur jeg aldri har sett en hest har trives så godt med å bli klødd før. Da mannen kom tilbake mens jeg sto der å klødde av hår på åringen, ble han så forbanna at han slang ut noen stygge ord og reiste.

Tegning av meg selv

Her viser det hvor mye det teller å komme inn til en redd hest på en riktig måte.
Jeg går inn ved å vise at jeg ikke er farlig. I motsetning til mannen: han går inn, stirrer på hesten og legger handa på rompa hans. Jeg går inn rolig, holder blikket ned, setter med ned slik at jeg er mindre enn hesten og venter til han oppsøker meg.

Hendelse 2:
En skolehest!
Hesten var ny i skolen og viste seg å kaste av de fleste som rei henne. Hvis du først hadde falt av var det liten sjans for å komme seg på igjen. Så klart begynte det jo å klø i mine fingre for å jobbe med denne hesten, og etter litt masing fikk jeg lov til å ri henne. Jeg fikk hjelp av eieren til å komme meg på hun. Jeg rei opp til ridebanen og jeg trur jeg rei på den mest stressa hesten jeg har ridd i 20-30 minutter før koden ble løst. Hun gjorde en riktig ting og jeg ble så glad at jeg roset og klappet henne veldig mye, og det var det. Hun trengte å forstå hva som var riktig, og når hun skjønte at hun fikk ros når hun gjorde noe riktig synes hun det var så gøy og jobbe at hun gjorde alt jeg bad om. Siden hun nå gikk så fint under meg tenkte jeg at jeg fikk stige av for å se hvordan det var å komme på igjen. Jeg forsto fort problemet. Hun lot meg rett og slett ikke komme ved siden av henne. Hver gang jeg prøve å gå på siden av henne gjorde hun all motstand for å ha ansiktet rettet mot meg.
Jeg startet å klå henne i ansiktet og nedover halsen, hun ga meg mer og mer tillitt, og etter 15 minutter kunne jeg gå rundt henne og klø henne over alt. Da jeg tok i salen måtte jeg starte på nytt, men denne gangen tok det ikke mer enn 5 minutter før jeg kunne gå der jeg ville igjen. Tok i salen og det gikk greit. Sto en stund og dro litt i stigbøylene og rettet på salen, så tok jeg tak og løftet benet mot stigbøylen. På ny måtte jeg starte forfra, men nå tok det ikke lang tid før jeg kunne ha benet i stigbøylen og stige på. Hun sto bom stille. ROOOS. Av igjen og på, av, på, av, på!
Problemet var løst! En fantastisk hest.



Dette var to ganske så normale hendelser men nå kommer det to hendelser som forandret meg og mine tanker.

Hendelse 3.
Bestefar.
Min bestefar har i sin alder holdt mye på med hest. Han bodde på gård, og brukte hestene til arbeid. Jeg har egentlig alldri pratet noe særlig med han om hest, men jeg viste at han hadde en hest som har dro tømmer med som han bare kunne si, gå hjem Frans. Og Frans gikk hjem helt alene. Men en dag det var noe snakk om hest sa han: "Stine, har du en spesiell kontakt med hester?" Jeg hadde følt det akkurat slik i lang tid, men turte ikke å si det til noen. "Ja, jeg trur jeg har det!" svarte jeg. "Det har du arvet av meg!" sa han da. Jøss! Dette viste jeg virkelig ikke om min bestefar og det satte seg langt inn i hjertet mitt. Kunne jeg nå virkelig si at jeg hadde en spesiell kontakt med hester slik bestefar hadde?
Jeg har alltid vært redd for å si dette, for jeg vil helst ikke skryte av meg selv. Nå har jeg godtatt det slik som det er og tenker at det er ikke å skryte av seg selv, det er en gave det er meningen å bruke.

Tegning av meg selv

Hendelse 4.
Maundy, meg og den fremmede.
Min merkeligste hendelse i hele mitt liv. Jeg får frysningen den dag i dag når jeg tenker på det. Jeg var som vanlig i stallen hos hesten min og sto og pusset henne. Det er en stor stall og det er sjelden at jeg er der alene. Denne dagen var det ingen der, eller jo det var det. Mens jeg står å pusser Maundy kommer det en vilt fremmed mann med en trillebåre i hendene. Maundy rettet en intens oppmerksomhet mot denne mannen. Og selv om jeg synes det var veldig merkelig å se en helt fremmed mann i stallen fikk jeg en helt underlig rolig følelse inni meg. Han stoppet foran oss,
også sier han:" Dette er din hest!" "Ja, det er det!" svarer jeg. "Det kan jeg se, jenta mi!" Jenta mi? kalte han meg jenta mi? Kjenner jeg han? Maundy hadde fremdeles den intense oppmerksomheten rettet mot mannen. "og du kan gjøre akkurat det du vil med denne jenta, stemmer ikke det?" fortsetter han å si. Tenke, tenke, tenke. Alle tankene mine snurret rundt og da alt falt på plass svarte jeg: "ja, jeg kan det". Mannen gikk sin vei og ble borte. Jeg sto igjen som om jeg hadde falt ned fra månen og tankene spant. Hva søren var det der? Hvem var det der? Hvorfor snakket han til meg på den måten? Jeg har aldri sett han igjen. Og undres enda på hvem han var, men igjen fikk jeg en bekreftelse på mitt forhold til hest. Det måtte være noe mer enn et vanlig vennskap.

<3

Min tidligere hest, Mini Me

Mini er den 2 hesten jeg har hatt. Hun er en herlig varmblod spranghest på 11 år. Jeg kjøpte henne 17.09.09. Tanken med å kjøpe henne var fordi jeg ville utvikle meg innen sprang som jeg synes er fantastisk moro, og for å ha en hest som jeg senere kunne reise på folkehøgskole med.
Mini er ei kjempe morsom dame, hun har egne meninger om det meste. Men er snill som dagen er lang. Til tider kan hun finne på litt sprell som litt bukking og lignene, men det skyldes for mye energi i kroppen. Hun mener aldri noe vondt med det hun gjør. De få gangene jeg har falt av (f.eks: stopp foran hinder), blir hun helt forbauset og ser ut som hun ikke skjønner noen ting. Hun står bare bom stille til jeg er på ryggen hennes igjen.
De siste 9 mnd har vi gått på folkehøgskole med hest som linjefag. Her har vi utviklet oss mye. Vi har også startet i sprang 3 ganger, 90 cm til 110. Første stevnet vårt startet vi 90 cm og 1 m og tok 1.plass i begge klassene. Andre stevnet startet vi 1m og 110cm, kom på 2.plass i 1.m og fikk clear round sløyfe i 110. Tredje og siste stevet vårt startet vi også 1m og 110, og tok 1.plass i 1m og 2.plass i 110. :) Suuper dame dette her!
uten om stevnet har vi gjort mye annet sprell sammen, blandt annet brukte jeg Mini til å jobbe med ei av de hestene som jeg liker å utrykke som: de "spesielle" hestene. Og jeg har ikke sett lignene da Mini virkelig sattte den andre hesten på plass da hun ikke oppførte seg slik jeg ba henne om. Vi var også på Flatner, et stort feltrittsområde hvor hun tok helt av. Ikke redd for et eneste hinder, kikket kun litt på nedfall og den slags.
Jeg har hatt en kjempe fin tid sammen med Mini og hun har lært meg masse. Nå trur jeg desverre det nærmer seg slutten på vårt eventyr. Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at jeg kanskje skal selge henne. Men med tanken på at jeg vil rehabilitere hester i fremtiden kan jeg faktisk ikke ha Mini i og med at hun ikke trenger å bli rehabilitert. Jeg synes det da derfor er mye bedre for hun å få en ny eier som kan reise rundt å starte med henne, noe som hun virkelig elsker.

Min første hest, Maundy's Girl

<3 !MAUNDY'S GIRL! <3

Høsten 2004 fikk jeg et spørsmål fra en hestemann jeg kjente godt: "Vil du ha en hest?" Det er vel egentlig et ganske dumt spørsmål, ei hestegal jente på 13 år vil jo så klart ha en hest, men en må jo så klart få lov av sine foreldre.
Jeg fortale hjemme at jeg hadde fått tilbud om å få en hest helt gratis. Det ble en del diskusjoner om dette fra mamma og pappa sin side, men tilslutt tok de til "fornuft" og sa ja.
Dermed hadde jeg fått med en nydelig varmblods traver på 3 og et halvt år. Hun hadde allerede som 2åring fått belastningsskader i begge framknærne som gjorde at hun ikke skulle på travnbanen igjen.

Siden hun var så ung da jeg fikk henne ville jeg starte med bakketrening isteden for å ri henne. Mitt store forbilde er hestehviskeren Monty Roberts, så derfor ble jo øvelsen "join up" mye praktisert.
Jenta mi viste seg og elske å sammarbeide med meg, og var villig til å prøve på det meste. Etter en stund bukket hun på komando og steilet på komando.

Hun ble fort min aller beste venn, og jeg hennes. Hun hadde ikke hatt det så bra tidligere, det var en man som ikke var særlig snill mot henne. Dette resultere i at hun en gang angrep han og siden var redd for mannfolk.
Jeg merket veldig godt at hun fryktet mennene som var i stallen, hun sto alltid løs i stallgangen mens jeg pusset henne, hun var en engel, bare sto der selv om jeg forlot plassen. Men om det kom en mann så snudde hun på helen og løp igjennom stallen for å finne meg. Så fikk jeg kjeft for at hesten min var løs i stallen.

Maundy ble min "hund", overalt fulgte hun etter meg og flere og flere folk spurte meg hva jeg hadde gjort med den hesten. Jeg visste faktisk ikke hva det var, det falt bare helt naturlig alt sammen. Vi fikk et unikt bånd.
Om vinteren fant vi ut at det var utrolig moro å leke sisten. Jeg løp det jeg hadde og slang meg ned i en snøfond, hun fulgte hakk i hel, og stoppet alltid 20 cm unna og la mulen mot kroppen min. Så løp jeg etter hu, tok på hu og løp min vei igjen.

Etter som tiden gikk begynte jeg å ri henne. Hun synes dette også var utrolig moro og samarbeidet alltid, selv hvor teit hun syntes det var å skulle galloppere. Jeg sa til meg selv mange ganger, og jeg sier det fremdeles:  "jeg er kanskje ikke den linkeste til å ri, men jeg får til det jeg vil fordet!"
Sammen utviklet vi oss mye innen dressur og sprang.

Men så kom smellen jeg hadde ventet på våren 2006. Skaden i knærne kom tilbake, hun ble dårlig veldig dårlig, og fikk i tillegg hestekverke. Etter flere vetrinærbesøk og høøye utgifter måtte vi gi opp.
Det beste var å la henne slippe smertene...

Alt jeg kan gjøre nå er å takke muligheten for at jeg møtte henne og at hun har gjort meg til den jeg er i dag.

Maundy's Girl har gjort meg til den jeg er i dag, hadde det ikke vært fordi jeg misslyktes med å redde livet til denne helt spesielle hesten hadde jeg nok ikke vært så bestemt på å redde hester med atferdsproblemer fra og bli slaktet! Ingen hest fortjener å dø om det er mennesker som har gjort de til dem de er blitt! Ingen hest er født for å bli slaktet og de var friske i utgangspunktet!

R. I. P <3