Min første hest, Maundy's Girl

<3 !MAUNDY'S GIRL! <3

Høsten 2004 fikk jeg et spørsmål fra en hestemann jeg kjente godt: "Vil du ha en hest?" Det er vel egentlig et ganske dumt spørsmål, ei hestegal jente på 13 år vil jo så klart ha en hest, men en må jo så klart få lov av sine foreldre.
Jeg fortale hjemme at jeg hadde fått tilbud om å få en hest helt gratis. Det ble en del diskusjoner om dette fra mamma og pappa sin side, men tilslutt tok de til "fornuft" og sa ja.
Dermed hadde jeg fått med en nydelig varmblods traver på 3 og et halvt år. Hun hadde allerede som 2åring fått belastningsskader i begge framknærne som gjorde at hun ikke skulle på travnbanen igjen.

Siden hun var så ung da jeg fikk henne ville jeg starte med bakketrening isteden for å ri henne. Mitt store forbilde er hestehviskeren Monty Roberts, så derfor ble jo øvelsen "join up" mye praktisert.
Jenta mi viste seg og elske å sammarbeide med meg, og var villig til å prøve på det meste. Etter en stund bukket hun på komando og steilet på komando.

Hun ble fort min aller beste venn, og jeg hennes. Hun hadde ikke hatt det så bra tidligere, det var en man som ikke var særlig snill mot henne. Dette resultere i at hun en gang angrep han og siden var redd for mannfolk.
Jeg merket veldig godt at hun fryktet mennene som var i stallen, hun sto alltid løs i stallgangen mens jeg pusset henne, hun var en engel, bare sto der selv om jeg forlot plassen. Men om det kom en mann så snudde hun på helen og løp igjennom stallen for å finne meg. Så fikk jeg kjeft for at hesten min var løs i stallen.

Maundy ble min "hund", overalt fulgte hun etter meg og flere og flere folk spurte meg hva jeg hadde gjort med den hesten. Jeg visste faktisk ikke hva det var, det falt bare helt naturlig alt sammen. Vi fikk et unikt bånd.
Om vinteren fant vi ut at det var utrolig moro å leke sisten. Jeg løp det jeg hadde og slang meg ned i en snøfond, hun fulgte hakk i hel, og stoppet alltid 20 cm unna og la mulen mot kroppen min. Så løp jeg etter hu, tok på hu og løp min vei igjen.

Etter som tiden gikk begynte jeg å ri henne. Hun synes dette også var utrolig moro og samarbeidet alltid, selv hvor teit hun syntes det var å skulle galloppere. Jeg sa til meg selv mange ganger, og jeg sier det fremdeles:  "jeg er kanskje ikke den linkeste til å ri, men jeg får til det jeg vil fordet!"
Sammen utviklet vi oss mye innen dressur og sprang.

Men så kom smellen jeg hadde ventet på våren 2006. Skaden i knærne kom tilbake, hun ble dårlig veldig dårlig, og fikk i tillegg hestekverke. Etter flere vetrinærbesøk og høøye utgifter måtte vi gi opp.
Det beste var å la henne slippe smertene...

Alt jeg kan gjøre nå er å takke muligheten for at jeg møtte henne og at hun har gjort meg til den jeg er i dag.

Maundy's Girl har gjort meg til den jeg er i dag, hadde det ikke vært fordi jeg misslyktes med å redde livet til denne helt spesielle hesten hadde jeg nok ikke vært så bestemt på å redde hester med atferdsproblemer fra og bli slaktet! Ingen hest fortjener å dø om det er mennesker som har gjort de til dem de er blitt! Ingen hest er født for å bli slaktet og de var friske i utgangspunktet!

R. I. P <3