Min tidligere hest, Mini Me

Mini er den 2 hesten jeg har hatt. Hun er en herlig varmblod spranghest på 11 år. Jeg kjøpte henne 17.09.09. Tanken med å kjøpe henne var fordi jeg ville utvikle meg innen sprang som jeg synes er fantastisk moro, og for å ha en hest som jeg senere kunne reise på folkehøgskole med.
Mini er ei kjempe morsom dame, hun har egne meninger om det meste. Men er snill som dagen er lang. Til tider kan hun finne på litt sprell som litt bukking og lignene, men det skyldes for mye energi i kroppen. Hun mener aldri noe vondt med det hun gjør. De få gangene jeg har falt av (f.eks: stopp foran hinder), blir hun helt forbauset og ser ut som hun ikke skjønner noen ting. Hun står bare bom stille til jeg er på ryggen hennes igjen.
De siste 9 mnd har vi gått på folkehøgskole med hest som linjefag. Her har vi utviklet oss mye. Vi har også startet i sprang 3 ganger, 90 cm til 110. Første stevnet vårt startet vi 90 cm og 1 m og tok 1.plass i begge klassene. Andre stevnet startet vi 1m og 110cm, kom på 2.plass i 1.m og fikk clear round sløyfe i 110. Tredje og siste stevet vårt startet vi også 1m og 110, og tok 1.plass i 1m og 2.plass i 110. :) Suuper dame dette her!
uten om stevnet har vi gjort mye annet sprell sammen, blandt annet brukte jeg Mini til å jobbe med ei av de hestene som jeg liker å utrykke som: de "spesielle" hestene. Og jeg har ikke sett lignene da Mini virkelig sattte den andre hesten på plass da hun ikke oppførte seg slik jeg ba henne om. Vi var også på Flatner, et stort feltrittsområde hvor hun tok helt av. Ikke redd for et eneste hinder, kikket kun litt på nedfall og den slags.
Jeg har hatt en kjempe fin tid sammen med Mini og hun har lært meg masse. Nå trur jeg desverre det nærmer seg slutten på vårt eventyr. Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at jeg kanskje skal selge henne. Men med tanken på at jeg vil rehabilitere hester i fremtiden kan jeg faktisk ikke ha Mini i og med at hun ikke trenger å bli rehabilitert. Jeg synes det da derfor er mye bedre for hun å få en ny eier som kan reise rundt å starte med henne, noe som hun virkelig elsker.

Min første hest, Maundy's Girl

<3 !MAUNDY'S GIRL! <3

Høsten 2004 fikk jeg et spørsmål fra en hestemann jeg kjente godt: "Vil du ha en hest?" Det er vel egentlig et ganske dumt spørsmål, ei hestegal jente på 13 år vil jo så klart ha en hest, men en må jo så klart få lov av sine foreldre.
Jeg fortale hjemme at jeg hadde fått tilbud om å få en hest helt gratis. Det ble en del diskusjoner om dette fra mamma og pappa sin side, men tilslutt tok de til "fornuft" og sa ja.
Dermed hadde jeg fått med en nydelig varmblods traver på 3 og et halvt år. Hun hadde allerede som 2åring fått belastningsskader i begge framknærne som gjorde at hun ikke skulle på travnbanen igjen.

Siden hun var så ung da jeg fikk henne ville jeg starte med bakketrening isteden for å ri henne. Mitt store forbilde er hestehviskeren Monty Roberts, så derfor ble jo øvelsen "join up" mye praktisert.
Jenta mi viste seg og elske å sammarbeide med meg, og var villig til å prøve på det meste. Etter en stund bukket hun på komando og steilet på komando.

Hun ble fort min aller beste venn, og jeg hennes. Hun hadde ikke hatt det så bra tidligere, det var en man som ikke var særlig snill mot henne. Dette resultere i at hun en gang angrep han og siden var redd for mannfolk.
Jeg merket veldig godt at hun fryktet mennene som var i stallen, hun sto alltid løs i stallgangen mens jeg pusset henne, hun var en engel, bare sto der selv om jeg forlot plassen. Men om det kom en mann så snudde hun på helen og løp igjennom stallen for å finne meg. Så fikk jeg kjeft for at hesten min var løs i stallen.

Maundy ble min "hund", overalt fulgte hun etter meg og flere og flere folk spurte meg hva jeg hadde gjort med den hesten. Jeg visste faktisk ikke hva det var, det falt bare helt naturlig alt sammen. Vi fikk et unikt bånd.
Om vinteren fant vi ut at det var utrolig moro å leke sisten. Jeg løp det jeg hadde og slang meg ned i en snøfond, hun fulgte hakk i hel, og stoppet alltid 20 cm unna og la mulen mot kroppen min. Så løp jeg etter hu, tok på hu og løp min vei igjen.

Etter som tiden gikk begynte jeg å ri henne. Hun synes dette også var utrolig moro og samarbeidet alltid, selv hvor teit hun syntes det var å skulle galloppere. Jeg sa til meg selv mange ganger, og jeg sier det fremdeles:  "jeg er kanskje ikke den linkeste til å ri, men jeg får til det jeg vil fordet!"
Sammen utviklet vi oss mye innen dressur og sprang.

Men så kom smellen jeg hadde ventet på våren 2006. Skaden i knærne kom tilbake, hun ble dårlig veldig dårlig, og fikk i tillegg hestekverke. Etter flere vetrinærbesøk og høøye utgifter måtte vi gi opp.
Det beste var å la henne slippe smertene...

Alt jeg kan gjøre nå er å takke muligheten for at jeg møtte henne og at hun har gjort meg til den jeg er i dag.

Maundy's Girl har gjort meg til den jeg er i dag, hadde det ikke vært fordi jeg misslyktes med å redde livet til denne helt spesielle hesten hadde jeg nok ikke vært så bestemt på å redde hester med atferdsproblemer fra og bli slaktet! Ingen hest fortjener å dø om det er mennesker som har gjort de til dem de er blitt! Ingen hest er født for å bli slaktet og de var friske i utgangspunktet!

R. I. P <3